Nådens hymnePrøve

“Hvordan kan noen elske meg?”

Har du noen gang tenkt noe sånt? Det har jeg.

Som barn og ungdom var jeg langt fra perfekt. Det er jeg fremdeles. Men som tenåring bar jeg på mye skyldfølelse og skam. Folk sa ting som“Gud elsker deg,” eller “Han har gode planer for livet ditt.”

Men det er vanskelig å tro på noe sånt når du føler at du ikke fortjener det… når du føler deg så lite verdt å elske.

Det er derfor jeg liker så godt historien om sangen “O Nåde stor.”

O nåde stor, hvilken herlig klang,
Som frelste en arming som meg!
Jeg var fortapt, nå er jeg gjenfunnet;
Var blind, men kan nå se.

Om du har tilbragt mye tid i kirken eller ikke, kjenner du antagelig til denne sangen. Som en av de mest innspilte sanger i historien, har “O Nåde stor” blitt fremført av Elvis, Aretha Franklin, og Bono. Den ble sunget da Nelson Mandela overtok ledelsen, ja den har til og med vært med i The Simpsons!

Men det du kanskje ikke vet er at “O Nåde stor” var skrevet av en slaveskipskaptein fra det attende århundre ved navn John Newton.

Newton hadde et rykte som ville fått de fleste av oss til å virke hvite som snø i sammenligning. Tror du at du har gjort noen feil her i livet? Tror du at du selv er skitten? Hendene til Newton var skyldige i å handle med menneskeliv for profitt.

Så hvordan kunne en slik mann skrive en sang, en hyllest til hvor mye Gud elsket ham?

Svaret er nåde.

Det Gode nytt fra Jesus Kristus er ikke det at du og jeg kan selv kan vaske oss rene nok til å bli elsket av Gud. Det er at selv om Han vet det verste om oss, kommer Gud oss likevel i møte med kjærlighet for å frelse oss fra vår synd.

I Paulus’ brev til romerne 5:8 står det, “Men Gud viser sin kjærlighet for oss slik; at mens vi fremdeles var syndere, døde Kristus for oss.” (NIV)

John Newton spottet Guds nåde i årevis. Han hadde hørt de samme ordene om Guds kjærlighet som jeg hørte under oppveksten. Kanskje ting som du også har hørt. Men han kunne ikke tro på det … han ville ikke tro på det.

Så en natt, mens han styrte slaveskipet gjennom en vill storm, ropte han ut til Gud og tryglet om nåde. Da skipet hadde kommet seg gjennom stormen og i sikkerhet, la han endelig sin tro i Jesu hender og mottok den nåde han hadde avvist så lenge.

Senere spilte Newton en rolle i avskaffelsen av slaveriet i Storbritannia. Han ble predikant, tok seg av de fattige, og bygget opp et omdømme som en prest som førte alle slags mennesker sammen.

Guds nåde reddet ikke bare Newton, men den forvandlet ham også.

Men samme hvor mye Newton vokste i sitt forhold til Gud, glemte han aldri at det var på grunn av nåde. Hans synder fortjente å fordømmes. Det gjør også våre synder. Men Guds kjærlighet fikk Ham til å helle den dommen over på Jesus, som villig tok vår plass på korset. Dette er den Store nåde.

Newton sa senere i sitt liv…

“Jeg husker to ting: At jeg er en stor synder – og at Jesus er en stor Frelser!”

Og all den skyldfølelsen og skammen? Hva med dine feil? Hva med de tingene du gjorde og sa, som du skulle ønske du kunne ta tilbake? Er du ikke verdt å elske? Er din synd for mye for Guds nåde?

La oss ta lærdom av Newton i dag og hvile i den overveldende sannhet at Guds kjærlighet ikke beror på vår verd, og at Hans nåde er mer enn nok til å redde en stakkar som meg.

Med velsignelser,

--Nick Hall