Overgivelse

Da jeg søkte etter bibelvers om infertilitet og spontanabort, fikk jeg blomstrende løfter om at "Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje." (Rom. 8,28), og "Når tiden er inne, skal du ha en sønn i armene." (2. Kongebok 4,16), og "[Jeg] vil... gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. " (1 Mos 22,17). Hvis disse versene var ment å trøste meg som en såret kvinne, mislyktes de totalt fordi det bare fikk meg til å spørre hvorfor disse løftene ikke var sanne i mitt eget liv.

Jeg ønsket å ta løftet som Gud gir Hanna og kreve det som mitt eget (1. Sam. 1), men jeg ville ikke måtte snu og gi mitt etterlengtede barn tilbake til Gud, slik Hannah gjør. Jeg ønsket å ta pakten som Gud inngår med Abraham og Sara og late som om det var en pakt med meg (1. Mos. 15-21), men jeg ville ikke vente til jeg var nitti år med endelig å føde, slik Sarah gjør. Jeg holdt fast ved de lykkelige avslutningene, men jeg hoppet over årene med kamp, smerte, forvirring og fruktløs tro som disse kvinnene holdt ut før de så løftene fra Gud oppfylt.

Jeg måtte til slutt innse at Gud ikke hadde gitt meg et slikt løfte. Ingen engel eller profet hadde kunngjort for meg at jeg skulle få et barn. Sannheten er at Gud skriver en unik historie for hver av oss.

Selv om de spesifikke løftene kanskje ikke er de samme, er det Gud som gir dem. I hver historie oppdager vi en ny del av Guds uforanderlige karakter. I stedet for å bruke disse historiene til å forvente å få viljen vår, kan vi bruke dem til å bli forelsket i den Gud vi ser nøye veve inn forløsning underveis. I stedet for å hoppe videre til avslutningene, kan vi se Gud trofast trøste, vokse og veilede disse kvinnene i deres tvil, forvirring, utålmodighet og frustrasjon.

Vi får se bak kulissene hvordan Gud setter i gang en god plan i hvert av deres liv, selv når de ikke kan se den. Er det virkelig mulig at Gud, som skrev disse utrolige historiene, også skriver mine og dine? Tro det, kjære venn!

Her er en dyp sannhet: Til syvende og sist er ikke det å få barn det som gjør disse kvinnenes liv mer tilfredsstillende. Gjenoppretting er gjort mulig gjennom prosessen av troen deres, for å frigi håp og drømmer de har til Herren og som han kan gjøre sin vilje med, uansett sluttresultat. Nå er det vår tur. Vil vi også stole på Gud med våre liv og våre ønsker?