Galaterne 1:10-24

Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener. Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring. Dere har jo hørt hvordan jeg en gang levde som jøde, hvor hardt jeg forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den. Jeg gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, og var enda mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjøtt og blod. Heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet dro jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, dro jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg ble hos ham i femten dager. Men noen annen av apostlene oppsøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror. Det jeg her skriver til dere - se, det vet Gud at jeg ikke lyver! Deretter dro jeg til bygdene i Syria og Kilikia. Personlig var jeg ukjent for de judeiske menighetene i Kristus. De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå den troen som han før prøvde å utrydde. Og de priste Gud for meg.